Bård var best i dødball
Dødball. Skolegården. Gymtime. Hansemann er på innelaget, som femtemann i køen, og skal slå veldig snart. Han skal slå alt for snart. ”Kom igjen, ellers får v’ikke tid til å spille inne!” Utelaget maser. Han har hendene i lommen på de grå joggebuksene som er litt for små. Han liker dem sånn. Men han liker ikke dødball.
Hansemann er nå nummer fire i køen. Hedda slo nettopp, men bommet på alle slagene. Bra, tenker han, at det ikke bare er jeg som ikke har ballteken. Han titter bort på gymlærer Lars som sitter oppå den lille lekepyramiden og ser ned i en avis. Han følger aldri med. Han tror gymlæreren liker å ikke følge med, for det blir alltid til at de spiller dødball når det er gym. Men gymlærer Lars er ung og kul, ikke som de andre. Han har en gul Jeep som alle barna beundrer fordi han har malt en tiger langs siden. Den er veldig dårlig malt, men det er tross alt en tiger. På en Jeep. Plutselig ser Lars opp fra avisen og klapper. ”Flotte saker!” roper han halvhøyt, selv om ingen har gjort noe spesielt.
Hansemann hører noe støy fra den andre enden av skolegården. Det er tredjeklasse, klassen under ham, som lager leven. Med Kristoffer, Jon Yngve og Øivind Vogt i spissen. Håper jeg aldri får noe med dem å gjøre i fremtiden, tenker han.
Hansemann er nå nummer tre i køen. Det betyr at han skal slå ekstra veldig snart. Han bet seg i munnen i storefri og har vondt. Han kjenner på munnblemmen med tungen, og finner ut at den minner om en vulkan. De lærte om vulkaner i O-fagstimen forrige uke. Han liker O-fag, men bare deler av det. Biologi er gøy. Han har en klump i halsen som vokser jo nærmere han kommer slåplata. Den er snart større enn tennisballen. Han lurer på om man kan spille dødball med halsklumper. Det skal han spørre O-fagslæreren om.
Det er nettopp blitt høst og han har på seg for lite klær. Men han bryr seg ikke. Alle sier at man ikke skal være ute i kald luft med svett hår, men han tror ikke på noen sånne råd etter han fant ut at mark i snø var en sagablott. Sagablott er et ord han lærte av svogeren sin Morten. Han er veldig sikker på at han vet hva det betyr. Noe med Saga kino, iallefall.
Hansemann er nå nummer to i køen. Bård står på slagplata og skal slå. Bård slår alltid lengst. Lengst på hele skolen, kanskje Europa. Bård er aldri redd for å slå, for han slår alltid best. Alltid over taket. Han må hente ballene selv, men det driter han i. Han vil bare slå lengst. Det blir alltid kaos på utelaget når Bård skal slå. De blir liksom plutselig til organisert tropp som delegerer sine soldater til strategiske punkter på banen. ”Sverre! Stå ved flaggstanga, Gine, ikke stå der da dusta, han skyter alltid lenger enn det! Fader ass Kenneth, drit i å stå foran meg, vi må spre oss!”. Det er et sant kaos.
Han ser bort på Bård som sier til giopperen at han vil holde ballen selv. Han liker godt Bård. De likner på hverandre; begge brunt hår, middels høyde, røde kinn. De har vært gode venner siden den dagen i førsteklasse da de ble gode venner, men når Bård spiller dødball blir han skummel. Smiler ikke. Selv når han løper runden.
Bård tar tennisballen, kaster den opp i luften, lar den sprette en kort gang, og druser til. Ballen flyr som en ulydig meteor oppover mot verdensrommet, mot satelittene og romstasjonene og solene, ser ikke ut som den vil komme ned, flyr bare videre og videre, høyere og høyere, innelaget hoier, utelaget konser vilt på hvor den vil lande, og mens ballen fortsatt er i lufta er Bård allerede forbi tredje base. For Bård er rask også. En på utelaget har fått tak i ballen, men kaster så dårlig inn mot giopperen at en jente til må kaste den videre. ”Anne-Marte! Kaaast!” Men Bård er forlengst inne. Bård får klapp på skulderen, mens han får et blikk fra Bård som sier ”Du slår aldri lengre enn dét. Skal vi leke etter skolen?”.
Hansemann går bort til slagplaten, og plukker opp balltreet med begge hender. Han ser bort på gymlæreren som nå er ferdig med avisen, og har gått i gang med å se på tiendeklassejentene som jogger. Hansemann gjør tegn til giopperen, som kaster ballen opp i luften. Den spretter, og han slår. Hardt. Godt. Men han bommer totalt på ballen, og mister nesten balltreet. Han kjenner på skaftet som er ruglete etter å ha blitt kastet i bakken så mange ganger. De burde teipet en pute rundt håndtaket. Eller en sakkosekk. Giopperen kaster ballen opp i luften på nytt. Og han bommer. Han hører Bård hviske noe i bakgrunnen. Sikkert ikke noe hyggelig han sa.
Han ser på det andre laget. De står klare. Klare for alt som kommer deres vei. Særlig en dårlig slått tennisball som nok en gang fører til at de får poeng. Men han vil ikke la det skje. Ikke denne gangen. Nå skal han slå langt. Ikke lengre enn Bård, men langt. Hansemann gir tegn til at han er klar, og giopperen kaster ballen opp i luften. Han følger ballen med blikket, tviholder balltreet, og slår alt han kan. Og bommer. Han slipper balltreet, og går bort til første base. Bæsj.
Fire år senere skulle han finne ut at han hele tiden hadde holdt balltreet i feil ende.
torsdag 30. april 2009
James Richards og meg
James Richards og meg
Av Hans Christian Heyerdahl
”仕事ですか¬？”
”Excuse me?”
”Business or pleasure, sir?”
”Oh, sorry. Um…pleasure. Pleasure.”
”For how long are you staying, sir?”
”Two weeks.”
Niklas løy, men det visste jo ikke konstabelen. Så han fikk stempel i passet, i tillegg til en lapp som ble festet helt bakerst. Det var visst viktig at han beholdt denne lappen, ellers kunne det bli vanskelig å komme seg hjem. Han plukket opp ryggsekken sin som var det eneste han hadde med seg, og fortsatte nedover en lang gang som endte i baggageclaimen. Der stod det folk og ventet. Noen australske turister stod og fjaset. En av dem hadde tatt capsen til vennen sin, og da denne vennen hadde særdeles tynn hårvekst så han ikke ut til å like det. Stikk hjem til bondi beach, tenkte Niklas for seg selv. Hang loose, og alt det der, hører ikke hjemme i dette landet. Han fortsatte mot utgangen og passerte noen amerikanske soldater som stod helt stille og ventet, uten å si et ord. De så slitne ut. War is hell.
Over utgangen hang et stort skilt der det stod
日本へよこそ！
Welcome to Japan.
Takk skal du ha, mumlet Niklas med et smil, og gikk ut i ankomsthallen der folk stod med forventning i øynene og så etter sine venner og slektninger. Det stod en rekke folk med skilt der det for det meste stod japanske navn, men noen av dem var vestlige. ”Mr. Richards”, ”Mrs. Hensson”, ”Mr. Jacques Tellier”. Hvem så Niklas mest ut som? Han var jo ikledd helt normale, uformelle klær, og folk som blir plukket opp på flyplasser av private sjåfører har gjerne på seg dress, eller i det minste skjorte. Men Mr. Richards var sikkert en eksentrisk reklamemogul som dreit i slike konvensjoner. Og hvis ikke skulle Niklas overbevise sjåføren om at han var det. Han gikk bort til den middelaldrende, japanske mannen.
”Yes, hello! I’m mr. Richards.”
Niklas strakk ut en hånd, og mannen med skiltet gjorde det samme mens han bukket usikkert.
”Mista Jamesu Rikadusu?”
Japaneren så bare halvveis overbevist ut, men klarte å delvis skjule det med sin høflighet.
”Yes. Nice to meet you. Mister…?”
”Murayama Morihiro. A veri nicu to meetu you.”
Mannen kikket rundt seg, kanskje for å se om han fant noen som liknet mer på Mr. Richards.
”Shall we go? I’m in a bit of a hurry.”
Niklas hadde hele livet foran seg, ingenting var lenger ”in a hurry”, men det hadde vært kjekt å komme seg bort før Mr. Richards avslørte bløffen hans. Stakkars Morihiro nølte et par sekunder, men strakk så ut hånden sin og tilbød å ta sekken til Niklas. Han hadde nok ventet seg et par trillebagger og en stresskoffert, men fikk ta til takke med en tursekk denne gangen. De begynte å gå mot utgangen.
Mange begår den feilen når de skal ta ut en pizza fra ovnen at de glemmer hvor varmt det kan bli inni en ovn. Det resulterer gjerne i at de får seg et sjokk i det de åpner ovnsdøren og varmen skylder mot dem. Dette er ofte ubehagelig. Det føltes på akkurat samme måte i det Niklas gikk ut fra den tempererte flyplasshallen og ut på fortauet. Niklas visste ikke at slik varme fantes. Han hadde hørt rykter om hvor varmt det var i Japan om sommeren, men temperatur har en tendens til å være annerledes på papiret enn i virkeligheten. Det var meldt 37 grader i Tokyo den dagen. Det føltes som 38.
”Wow. It’s quite warm today, isn’t it.”
Kunne likesågodt kjøre på med litt small talk først som sist.
”Ah, yes. Very hotness. Is warm and the water.”
”Water?”
”Yes water and air is much warming.”
”Oh. You mean humidity?”
”Yes humity. Is warming and the hot.”
Warming and the hot. Niklas måtte smile, men klarte å holde fnisingen for seg selv.
”Is the car far from here?”
”Is from here?”
”The car. Is it far from here?” Niklas mimet at han kjørte bil, pekte mot bakken og deretter på klokken.
”Ah yes a car. Car over in there. One minute.” Han pekte mot en parkeringsplass. Det var langt nok i denne varmen. Han kjente håret klistre seg mot pannen. Han fikk klippe seg så fort de var kommet inn til sentrum.
De gikk forbi en brusautomat og Niklas stoppet opp. Han så på de forskjellige valgene. ”Black boss”, ”Lemon omega”, ”Water salade”. Alt hørtes jo fristende ut, men han endte med å velge sitronbrusen ”Pocari Sweat”, da det stod på flasken at den skulle ha positive ioner i seg. Han la på et par mynter, trykket på en knapp, og ned falt brusen. Magi. De fortsatte bortover fortauet mens han drakk. Ikke så verst. Han dunket borti sin nye venn og signaliserte at han kunne få resten hvis han ville.
”Is fine thirsts.”, sa Morihiro og ristet høflig på hodet. Så den var grei.
Bilen var en svart Toyota Comfort, av samme type som alle taxiene som stod foran flyplassen. Setene var trukket i et slags hvitt dukstoff med blonder, og installert i seteryggen foran Niklas var en skjerm som viste reklame. De kunne godt ha spandert på seg en Mercedes i det minste, tenkte han. James Richards var da ikke hvem som helst.
- Straight hotell, sir?
- Um…Ah, yes, straight to the hotel will be fine.
Morihiro mumlet noen utydelige ord på japansk, og kjørte ut fra parkeringsplassen. Det virket i alle fall som om de gjorde det.
Av Hans Christian Heyerdahl
”仕事ですか¬？”
”Excuse me?”
”Business or pleasure, sir?”
”Oh, sorry. Um…pleasure. Pleasure.”
”For how long are you staying, sir?”
”Two weeks.”
Niklas løy, men det visste jo ikke konstabelen. Så han fikk stempel i passet, i tillegg til en lapp som ble festet helt bakerst. Det var visst viktig at han beholdt denne lappen, ellers kunne det bli vanskelig å komme seg hjem. Han plukket opp ryggsekken sin som var det eneste han hadde med seg, og fortsatte nedover en lang gang som endte i baggageclaimen. Der stod det folk og ventet. Noen australske turister stod og fjaset. En av dem hadde tatt capsen til vennen sin, og da denne vennen hadde særdeles tynn hårvekst så han ikke ut til å like det. Stikk hjem til bondi beach, tenkte Niklas for seg selv. Hang loose, og alt det der, hører ikke hjemme i dette landet. Han fortsatte mot utgangen og passerte noen amerikanske soldater som stod helt stille og ventet, uten å si et ord. De så slitne ut. War is hell.
Over utgangen hang et stort skilt der det stod
日本へよこそ！
Welcome to Japan.
Takk skal du ha, mumlet Niklas med et smil, og gikk ut i ankomsthallen der folk stod med forventning i øynene og så etter sine venner og slektninger. Det stod en rekke folk med skilt der det for det meste stod japanske navn, men noen av dem var vestlige. ”Mr. Richards”, ”Mrs. Hensson”, ”Mr. Jacques Tellier”. Hvem så Niklas mest ut som? Han var jo ikledd helt normale, uformelle klær, og folk som blir plukket opp på flyplasser av private sjåfører har gjerne på seg dress, eller i det minste skjorte. Men Mr. Richards var sikkert en eksentrisk reklamemogul som dreit i slike konvensjoner. Og hvis ikke skulle Niklas overbevise sjåføren om at han var det. Han gikk bort til den middelaldrende, japanske mannen.
”Yes, hello! I’m mr. Richards.”
Niklas strakk ut en hånd, og mannen med skiltet gjorde det samme mens han bukket usikkert.
”Mista Jamesu Rikadusu?”
Japaneren så bare halvveis overbevist ut, men klarte å delvis skjule det med sin høflighet.
”Yes. Nice to meet you. Mister…?”
”Murayama Morihiro. A veri nicu to meetu you.”
Mannen kikket rundt seg, kanskje for å se om han fant noen som liknet mer på Mr. Richards.
”Shall we go? I’m in a bit of a hurry.”
Niklas hadde hele livet foran seg, ingenting var lenger ”in a hurry”, men det hadde vært kjekt å komme seg bort før Mr. Richards avslørte bløffen hans. Stakkars Morihiro nølte et par sekunder, men strakk så ut hånden sin og tilbød å ta sekken til Niklas. Han hadde nok ventet seg et par trillebagger og en stresskoffert, men fikk ta til takke med en tursekk denne gangen. De begynte å gå mot utgangen.
Mange begår den feilen når de skal ta ut en pizza fra ovnen at de glemmer hvor varmt det kan bli inni en ovn. Det resulterer gjerne i at de får seg et sjokk i det de åpner ovnsdøren og varmen skylder mot dem. Dette er ofte ubehagelig. Det føltes på akkurat samme måte i det Niklas gikk ut fra den tempererte flyplasshallen og ut på fortauet. Niklas visste ikke at slik varme fantes. Han hadde hørt rykter om hvor varmt det var i Japan om sommeren, men temperatur har en tendens til å være annerledes på papiret enn i virkeligheten. Det var meldt 37 grader i Tokyo den dagen. Det føltes som 38.
”Wow. It’s quite warm today, isn’t it.”
Kunne likesågodt kjøre på med litt small talk først som sist.
”Ah, yes. Very hotness. Is warm and the water.”
”Water?”
”Yes water and air is much warming.”
”Oh. You mean humidity?”
”Yes humity. Is warming and the hot.”
Warming and the hot. Niklas måtte smile, men klarte å holde fnisingen for seg selv.
”Is the car far from here?”
”Is from here?”
”The car. Is it far from here?” Niklas mimet at han kjørte bil, pekte mot bakken og deretter på klokken.
”Ah yes a car. Car over in there. One minute.” Han pekte mot en parkeringsplass. Det var langt nok i denne varmen. Han kjente håret klistre seg mot pannen. Han fikk klippe seg så fort de var kommet inn til sentrum.
De gikk forbi en brusautomat og Niklas stoppet opp. Han så på de forskjellige valgene. ”Black boss”, ”Lemon omega”, ”Water salade”. Alt hørtes jo fristende ut, men han endte med å velge sitronbrusen ”Pocari Sweat”, da det stod på flasken at den skulle ha positive ioner i seg. Han la på et par mynter, trykket på en knapp, og ned falt brusen. Magi. De fortsatte bortover fortauet mens han drakk. Ikke så verst. Han dunket borti sin nye venn og signaliserte at han kunne få resten hvis han ville.
”Is fine thirsts.”, sa Morihiro og ristet høflig på hodet. Så den var grei.
Bilen var en svart Toyota Comfort, av samme type som alle taxiene som stod foran flyplassen. Setene var trukket i et slags hvitt dukstoff med blonder, og installert i seteryggen foran Niklas var en skjerm som viste reklame. De kunne godt ha spandert på seg en Mercedes i det minste, tenkte han. James Richards var da ikke hvem som helst.
- Straight hotell, sir?
- Um…Ah, yes, straight to the hotel will be fine.
Morihiro mumlet noen utydelige ord på japansk, og kjørte ut fra parkeringsplassen. Det virket i alle fall som om de gjorde det.
Ekte mormor
Ekte mormor
Av Hans Christian Heyerdahl
Mormor var en ekte mormor og hun het Hanne. Hun var det minste mennesket jeg kjente som ikke var barn eller dverg, og håret hennes hadde alltid vært grått. Hun gikk i blomstrete bestemorkjoler som hun kjøpte hvert femte år på den lokale bestemorbutikken. Mormor var for lengst senil, men var veldig snill. Hun gav meg noe fint hver gang jeg møtte henne, gjerne et smykke eller et fotografi hun hadde på skatollet. Jeg passet alltid på å legge dem tilbake før jeg dro, så kunne hun få gleden av å gi dem til meg flere ganger. Mormor hadde visst ikke vært senil de første årene av mitt liv, og da hadde hun vært en ganske streng dame, sa mamma. Jeg er glad jeg aldri fikk oppleve den siden av henne. De sier at senilitet er en pårørendes sykdom, men jeg må si jeg likte henne som hun var. Jeg passet på å ringe henne et par ganger i uken, og da hadde vi en fast samtalerutine som var litt som dette:
”Hei, mormor!”
”Å neimen, er det deg?” (Hun er flink til å ikke bruke folks fornavn, i tilfelle hun tar feil.)
”Det er det, mormor. Hvordan går det der borte?”
”Å, du vet, jeg lever jo fortsatt så jeg kan ikke klage.”
”Nei, hehe.”
”Skal vente til du blir 90 år, så er ikke alt like lett skal du se!” (Mormor var 82)
”Nei, det har du rett i. Hvordan er været der borte?” (Jeg bodde fem kvartaler unna)
”Å, du vet, det er jo litt grått, men. Etter regnet kommer solen!”
”Ja, det gjør den.”
”Går du på skolen for tiden?”
”Ja, jeg går på videregående. Fagerborg videregående.”
”Å, sier du det! Ja det er en flott skole. Din oldefar gikk der i sin tid.” (Min oldefar gikk på videregående i Sverige.)
”Gjorde han det, ja?”
”Å ja da. Skal vente til du blir 90 år, så er ikke alt like lett skal du se!”
”Nei, du har nok rett i det.”
”Går du på skolen for tiden?”
”Ja, det gjør jeg.”
”Hva var det du het, sa du?”
Og slik fortsatte det. Om og om igjen, samme rekkefølge, samme spørsmål, samme svar.
Mormor, ja. Flott dame. Mamma så veldig opp til henne, og det var et hardt slag da hun ble senil. Mamma likte å fortelle solskinnshistoriene fra mormors glansdager, som da hun satt på fanget til Einar Gerhardsen i russetiden eller da hun kjørte motorsykkel fra noen tyske grensevakter under krigen. Hun og morfar hadde vært et rått par som ikke tok dritt fra noen, selv ikke Quisling, da farfar måtte stå til rette for noen jøder han hadde hjulpet over grensen. Da hadde mormor spyttet i kaffen til Quisling mens han ikke fulgte med.
Hun hadde elfenbein i nesen. Ingenting kunne rokke ved henne. Da hun hørte at broren hennes, Johannes, hadde skadet beinet og kommet på sykehus, tok hun sykkelen til faren sin og syklet i fire timer fra Ytrearna til Molde, der han bodde. Midt på natten. Uten hjelm. Og hun hadde aldri syklet før en gang. Da hun kom fram hadde det første hun sa vært ”se å gre håret ditt, det er damer tilstede!”.
Men den mormoren har jeg aldri fått møte. Jeg kan skimte deler av den gamle tennpluggen innimellom, når hun blir irritert. Når hun ikke finner nøklene sine. Eller når sykepleierne patroniserer henne. Da kvikner hun til i et par sekunder, før hun glemmer hvorfor hun ble sint til å begynne med. Jeg lurer på om hun vet hvor senil hun faktisk er. Hun visste det sikkert én gang i tiden, men nå er det glemt.
Av Hans Christian Heyerdahl
Mormor var en ekte mormor og hun het Hanne. Hun var det minste mennesket jeg kjente som ikke var barn eller dverg, og håret hennes hadde alltid vært grått. Hun gikk i blomstrete bestemorkjoler som hun kjøpte hvert femte år på den lokale bestemorbutikken. Mormor var for lengst senil, men var veldig snill. Hun gav meg noe fint hver gang jeg møtte henne, gjerne et smykke eller et fotografi hun hadde på skatollet. Jeg passet alltid på å legge dem tilbake før jeg dro, så kunne hun få gleden av å gi dem til meg flere ganger. Mormor hadde visst ikke vært senil de første årene av mitt liv, og da hadde hun vært en ganske streng dame, sa mamma. Jeg er glad jeg aldri fikk oppleve den siden av henne. De sier at senilitet er en pårørendes sykdom, men jeg må si jeg likte henne som hun var. Jeg passet på å ringe henne et par ganger i uken, og da hadde vi en fast samtalerutine som var litt som dette:
”Hei, mormor!”
”Å neimen, er det deg?” (Hun er flink til å ikke bruke folks fornavn, i tilfelle hun tar feil.)
”Det er det, mormor. Hvordan går det der borte?”
”Å, du vet, jeg lever jo fortsatt så jeg kan ikke klage.”
”Nei, hehe.”
”Skal vente til du blir 90 år, så er ikke alt like lett skal du se!” (Mormor var 82)
”Nei, det har du rett i. Hvordan er været der borte?” (Jeg bodde fem kvartaler unna)
”Å, du vet, det er jo litt grått, men. Etter regnet kommer solen!”
”Ja, det gjør den.”
”Går du på skolen for tiden?”
”Ja, jeg går på videregående. Fagerborg videregående.”
”Å, sier du det! Ja det er en flott skole. Din oldefar gikk der i sin tid.” (Min oldefar gikk på videregående i Sverige.)
”Gjorde han det, ja?”
”Å ja da. Skal vente til du blir 90 år, så er ikke alt like lett skal du se!”
”Nei, du har nok rett i det.”
”Går du på skolen for tiden?”
”Ja, det gjør jeg.”
”Hva var det du het, sa du?”
Og slik fortsatte det. Om og om igjen, samme rekkefølge, samme spørsmål, samme svar.
Mormor, ja. Flott dame. Mamma så veldig opp til henne, og det var et hardt slag da hun ble senil. Mamma likte å fortelle solskinnshistoriene fra mormors glansdager, som da hun satt på fanget til Einar Gerhardsen i russetiden eller da hun kjørte motorsykkel fra noen tyske grensevakter under krigen. Hun og morfar hadde vært et rått par som ikke tok dritt fra noen, selv ikke Quisling, da farfar måtte stå til rette for noen jøder han hadde hjulpet over grensen. Da hadde mormor spyttet i kaffen til Quisling mens han ikke fulgte med.
Hun hadde elfenbein i nesen. Ingenting kunne rokke ved henne. Da hun hørte at broren hennes, Johannes, hadde skadet beinet og kommet på sykehus, tok hun sykkelen til faren sin og syklet i fire timer fra Ytrearna til Molde, der han bodde. Midt på natten. Uten hjelm. Og hun hadde aldri syklet før en gang. Da hun kom fram hadde det første hun sa vært ”se å gre håret ditt, det er damer tilstede!”.
Men den mormoren har jeg aldri fått møte. Jeg kan skimte deler av den gamle tennpluggen innimellom, når hun blir irritert. Når hun ikke finner nøklene sine. Eller når sykepleierne patroniserer henne. Da kvikner hun til i et par sekunder, før hun glemmer hvorfor hun ble sint til å begynne med. Jeg lurer på om hun vet hvor senil hun faktisk er. Hun visste det sikkert én gang i tiden, men nå er det glemt.
Helland og Werenskiold
I samtale med Amund Helland, kverulant og geolog av rang
Et hørespill av Hans Christian Heyerdahl
Roller:
Amund Helland (1846 – 1918), statsviter og geolog.
Erik Werenskiold (1855 – 1938), ung, fremadstormende maler.
Sted: Werenskiolds atelier i Oslo.
År: 1898
AMUND HELLAND
Jeg ser at De maler, Werenskiold?
ERIK WERENSKIOLD
Det stemmer, Helland. Jeg tar i bruk
pensel og maling for at reprodusere
virkeligheden.
AMUND HELLAND
Og jeg som trodde dette skulle være
fotografi. Ekte fotografi.
ERIK WERENSKIOLD
Jeg er maler, ei fotograf, Helland. Dette
vet De.
AMUND HELLAND
Jeg vet så meget, men ikke alt,
Werenskiold. (Ler høyt for seg selv.)
ERIK WERENSKIOLD
Kunne De sittet stille mens jeg maler?
AMUND HELLAND
Hvorfor denne nødvendighet?
ERIK WERENSKIOLD
For at reprodusere virkeligheden er jeg
nødt til at se den fra samme vinkel, i
samme stilling. Ellers blir det hele
fantasi.
AMUND HELLAND
Fantasi. For et ord. Ordet fantasi er om
mulig det mest fantasifulle ordet i vårt
språg. Det setter ingen grenser.
ERIK WERENSKIOLD
Vær snill og sitt stille, godeste
Helland.
AMUND HELLAND
(Fryder seg) Håhå, jeg ser at De blir frustrert, herr
Werenskiold. Men greit, jeg får adlyde
Dem. Slik. Sitter jeg stille nok for Dem
nu?
ERIK WERENSKIOLD
De veiver med armene, herr Helland.
AMUND HELLAND
Selvsagt gjør jeg det. Og bare for at
frustrere Dem.
ERIK WERENSKIOLD
Hadde de ikke vært slik en respektabel
borger av rang, ville jeg ikke funnet meg
i slikt, herr Helland. Men nu er de nu en
gang en journalistisk begavelse, en
allsidig formidler og et kunnskapssanker,
som har reist ruvende faglitterære
monumenter på flere felt.
AMUND HELLAND
Det var godt sagt. De kan Deres
biografier, Werenskiold.
ERIK WERENSKIOLD
Ja. Men slutt nu at veive med armene, Helland.
AMUND HELLAND
(Rasende) Her prøver jeg at komplimentere Dem, også
får jeg tilsnakk i retur!
ERIK WERENSKIOLD
Vær nu vennlig. Sitt stille.
AMUND HELLAND
La gå. Men måtte dette ikke ta lange
tiden.
ERIK WERENSKIOLD
Det vil nok ta noen dager, herr Helland.
Det er tross alt et maleri som skal
males.
AMUND HELLAND
Maleri? Jeg trodde dette skulle være
fotografi?
ERIK WERENSKIOLD
Men...
AMUND HELLAND
(Humrer) Jeg spøger. Jeg vet godt at dette skal
bli maleri. De trodde kanskje jeg var
blitt senil mens De snakket med meg?
ERIK WERENSKIOLD
Overhodet ikke, herr Helland. La meg nu
fortsette.
AMUND HELLAND
Ja bare fortsett De, Werenskiold.
(tre sekunders pause)
AMUND HELLAND(CONT'D)
(Fornøyd) Vil De si Dem enig i at jeg minner om en
ung Christian Krogh, her jeg sitter?
ERIK WERENSKIOLD
Nuvel...Snarere om en eldre Christian
Krogh.
AMUND HELLAND
Hvordan våger De?
ERIK WERENSKIOLD
Sitt stille. Ikke veive nu, herr Helland.
AMUND HELLAND
Hvor vil De jeg skal ha armene mine, om
jeg tør spørre?
ERIK WERENSKIOLD
De kan ha dem slik, ja. Begge i lommene.
AMUND HELLAND
Da tar jeg ut den venstre hånden fra lommen.
ERIK WERENSKIOLD
Det gjør ting adskillig mer komplisert,
men det får bare være, herr Helland.
AMUND HELLAND
Jeg liker at De kaller meg "herr". "Herr"
rimer på "stær".
ERIK WERENSKIOLD
Det gjør det vel ei, herr Helland. Herr
rimer ikke på stær.
AMUND HELLAND
Det var bare en prøve, Werenskiold, min
unge døgenikt. Skal jeg fortelle
Dem en vits mens De maler?
ERIK WERENSKIOLD
(Stønner) Ja, for all del.
AMUND HELLAND
Det var en gang en liten guttunge som
hadde så lyst på honningens glæder.
Så han gikk i spiskammerset hos naboen,
som var en eldre kvinne av borgerlig familie,
og stjal et honning-
glass. Men han ble jo selvsagt tatt på
fersken, og da fikk han så mye juling at
han måtte bøde med livet.
(To sekunder med pause)
ERIK WERENSKIOLD
Var det en vits, herr Helland?
AMUND HELLAND
Nei. Men din reaksjon var en vits verdig! (Gapskratter)
ERIK WERENSKIOLD
Godt og vel, herr Helland. Godt og vel.
Sitt stille, nu. Ellers blir...
AMUND HELLAND
(Avbryter)...har De hørt fortellingen om
min reise til de nederlandske stepper?
ERIK WERENSKIOLD
Ja, De fortalte den for...
AMUND HELLAND
(Avbryter)...jeg var ute på jordomseiling
med min forhenværende guvernante,
Beatrice, da vi kom over en liten, gul krukke. Vi trodde først den ikke inneholdt stort mer enn safran, men...
ERIK WERENSKIOLD
...Jeg har som sagt hørt historien før, herr
Helland. Og ikke reis Dem mens jeg maler,
er De snill.
AMUND HELLAND
Å ja vel?! Jeg reiser meg som jeg vil. Vet De
hvem jeg er?
ERIK WERENSKIOLD
Ja, herr Helland. De er Amund Helland,
geolog, politiker og statistisk
topografisk forfatter.
AMUND HELLAND
Godt. Da var i alle fall dét på det rene. Fortsett
nu, mal!
ERIK WERENSKIOLD
Jeg prøver, herr Helland. Men De må ikke
hoppe opp og ned mens jeg maler. Det blir
så vanskelig at...
AMUND HELLAND
Vrøvel! Tøys! Sludderi! Jeg er én av vår tids
fremste geologer og statsvidere, også
blir jeg behandlet som om jeg var en
nikkedukke? Ikke pokker om jeg sitter
stille for en som Dem, Werenskiold!
ERIK WERENSKIOLD
Det må De, ellers blir det ikke noe
maleri.
AMUND HELLAND
La gå. Men da må jeg få ha på meg disse
brillene. Jeg går vanligvis med monokkel,
men jeg fikk min kammertjener til at
omsmelte to av mine monokler
til briller. Så nu kan jeg la
dem balansere på neseryggen...slik...skal
vi se, dette er uvant for meg...der...ja
der ja! Se så! Briller på min nese blå.
Haha! (Ler høyt)
ERIK WERENSKIOLD
Dette gjør det desto vanskeligere at male,
herr Helland. Jeg har endnu ikke malt deres
ansikt, og...
AMUND HELLAND
Ti nu stille et øyeblikk, mens jeg tenner
meg en sigar jeg fant.
ERIK WERENSKIOLD
Nei, vær snill, ikke flere rekvisitter.
Jeg har dessuten pustevansker. Jeg lider
under et en skavank ved navn astma, en grufull
pustesykdom en ikke blir kvitt så lett.
AMUND HELLAND
Det høres ikke mye ut som sygedom for meg.
Pest, der har De sygedom! Gulsot, der har
De sykdom! Syfilis, ja DER har De adelig sygedom. Nei... Her skal der røges og tittes gjennom briller.
ERIK WERENSKIOLD
Å gid, herr Helland. Dette klarer jeg
ikke stort lenger.
AMUND HELLAND
Vel, jeg slukker ingen påtent sigar før
den er nedrøgt, så da får de finne et
annet alternativ.
(Pause mens Werenskiold ser ned i bakken og tenker.)
ERIK WERENSKIOLD
Hva om jeg maler Christian Krogh, og sier at
det er Dem?
AMUND HELLAND
Udmerket idé. Pen, ung mann, den
Christian Krogh. (reiser seg)
ERIK WERENSKIOLD
Ikke spark lerretet, er De snill.
AMUND HELLAND
De har ikke noe godt av at stirre på
lerret hele dagen. Kom Dem ut og få litt
frisk luft, din tåbe.
ERIK WERENSKIOLD
Takk for omtanken, herr Helland.
AMUND HELLAND
Om den tanken hadde bein at gå på, ville den tatt følge med meg nu.
(Reiser seg, og spankulerer ut mens han mumler ”Briller på min nese blå”)
Et hørespill av Hans Christian Heyerdahl
Roller:
Amund Helland (1846 – 1918), statsviter og geolog.
Erik Werenskiold (1855 – 1938), ung, fremadstormende maler.
Sted: Werenskiolds atelier i Oslo.
År: 1898
AMUND HELLAND
Jeg ser at De maler, Werenskiold?
ERIK WERENSKIOLD
Det stemmer, Helland. Jeg tar i bruk
pensel og maling for at reprodusere
virkeligheden.
AMUND HELLAND
Og jeg som trodde dette skulle være
fotografi. Ekte fotografi.
ERIK WERENSKIOLD
Jeg er maler, ei fotograf, Helland. Dette
vet De.
AMUND HELLAND
Jeg vet så meget, men ikke alt,
Werenskiold. (Ler høyt for seg selv.)
ERIK WERENSKIOLD
Kunne De sittet stille mens jeg maler?
AMUND HELLAND
Hvorfor denne nødvendighet?
ERIK WERENSKIOLD
For at reprodusere virkeligheden er jeg
nødt til at se den fra samme vinkel, i
samme stilling. Ellers blir det hele
fantasi.
AMUND HELLAND
Fantasi. For et ord. Ordet fantasi er om
mulig det mest fantasifulle ordet i vårt
språg. Det setter ingen grenser.
ERIK WERENSKIOLD
Vær snill og sitt stille, godeste
Helland.
AMUND HELLAND
(Fryder seg) Håhå, jeg ser at De blir frustrert, herr
Werenskiold. Men greit, jeg får adlyde
Dem. Slik. Sitter jeg stille nok for Dem
nu?
ERIK WERENSKIOLD
De veiver med armene, herr Helland.
AMUND HELLAND
Selvsagt gjør jeg det. Og bare for at
frustrere Dem.
ERIK WERENSKIOLD
Hadde de ikke vært slik en respektabel
borger av rang, ville jeg ikke funnet meg
i slikt, herr Helland. Men nu er de nu en
gang en journalistisk begavelse, en
allsidig formidler og et kunnskapssanker,
som har reist ruvende faglitterære
monumenter på flere felt.
AMUND HELLAND
Det var godt sagt. De kan Deres
biografier, Werenskiold.
ERIK WERENSKIOLD
Ja. Men slutt nu at veive med armene, Helland.
AMUND HELLAND
(Rasende) Her prøver jeg at komplimentere Dem, også
får jeg tilsnakk i retur!
ERIK WERENSKIOLD
Vær nu vennlig. Sitt stille.
AMUND HELLAND
La gå. Men måtte dette ikke ta lange
tiden.
ERIK WERENSKIOLD
Det vil nok ta noen dager, herr Helland.
Det er tross alt et maleri som skal
males.
AMUND HELLAND
Maleri? Jeg trodde dette skulle være
fotografi?
ERIK WERENSKIOLD
Men...
AMUND HELLAND
(Humrer) Jeg spøger. Jeg vet godt at dette skal
bli maleri. De trodde kanskje jeg var
blitt senil mens De snakket med meg?
ERIK WERENSKIOLD
Overhodet ikke, herr Helland. La meg nu
fortsette.
AMUND HELLAND
Ja bare fortsett De, Werenskiold.
(tre sekunders pause)
AMUND HELLAND(CONT'D)
(Fornøyd) Vil De si Dem enig i at jeg minner om en
ung Christian Krogh, her jeg sitter?
ERIK WERENSKIOLD
Nuvel...Snarere om en eldre Christian
Krogh.
AMUND HELLAND
Hvordan våger De?
ERIK WERENSKIOLD
Sitt stille. Ikke veive nu, herr Helland.
AMUND HELLAND
Hvor vil De jeg skal ha armene mine, om
jeg tør spørre?
ERIK WERENSKIOLD
De kan ha dem slik, ja. Begge i lommene.
AMUND HELLAND
Da tar jeg ut den venstre hånden fra lommen.
ERIK WERENSKIOLD
Det gjør ting adskillig mer komplisert,
men det får bare være, herr Helland.
AMUND HELLAND
Jeg liker at De kaller meg "herr". "Herr"
rimer på "stær".
ERIK WERENSKIOLD
Det gjør det vel ei, herr Helland. Herr
rimer ikke på stær.
AMUND HELLAND
Det var bare en prøve, Werenskiold, min
unge døgenikt. Skal jeg fortelle
Dem en vits mens De maler?
ERIK WERENSKIOLD
(Stønner) Ja, for all del.
AMUND HELLAND
Det var en gang en liten guttunge som
hadde så lyst på honningens glæder.
Så han gikk i spiskammerset hos naboen,
som var en eldre kvinne av borgerlig familie,
og stjal et honning-
glass. Men han ble jo selvsagt tatt på
fersken, og da fikk han så mye juling at
han måtte bøde med livet.
(To sekunder med pause)
ERIK WERENSKIOLD
Var det en vits, herr Helland?
AMUND HELLAND
Nei. Men din reaksjon var en vits verdig! (Gapskratter)
ERIK WERENSKIOLD
Godt og vel, herr Helland. Godt og vel.
Sitt stille, nu. Ellers blir...
AMUND HELLAND
(Avbryter)...har De hørt fortellingen om
min reise til de nederlandske stepper?
ERIK WERENSKIOLD
Ja, De fortalte den for...
AMUND HELLAND
(Avbryter)...jeg var ute på jordomseiling
med min forhenværende guvernante,
Beatrice, da vi kom over en liten, gul krukke. Vi trodde først den ikke inneholdt stort mer enn safran, men...
ERIK WERENSKIOLD
...Jeg har som sagt hørt historien før, herr
Helland. Og ikke reis Dem mens jeg maler,
er De snill.
AMUND HELLAND
Å ja vel?! Jeg reiser meg som jeg vil. Vet De
hvem jeg er?
ERIK WERENSKIOLD
Ja, herr Helland. De er Amund Helland,
geolog, politiker og statistisk
topografisk forfatter.
AMUND HELLAND
Godt. Da var i alle fall dét på det rene. Fortsett
nu, mal!
ERIK WERENSKIOLD
Jeg prøver, herr Helland. Men De må ikke
hoppe opp og ned mens jeg maler. Det blir
så vanskelig at...
AMUND HELLAND
Vrøvel! Tøys! Sludderi! Jeg er én av vår tids
fremste geologer og statsvidere, også
blir jeg behandlet som om jeg var en
nikkedukke? Ikke pokker om jeg sitter
stille for en som Dem, Werenskiold!
ERIK WERENSKIOLD
Det må De, ellers blir det ikke noe
maleri.
AMUND HELLAND
La gå. Men da må jeg få ha på meg disse
brillene. Jeg går vanligvis med monokkel,
men jeg fikk min kammertjener til at
omsmelte to av mine monokler
til briller. Så nu kan jeg la
dem balansere på neseryggen...slik...skal
vi se, dette er uvant for meg...der...ja
der ja! Se så! Briller på min nese blå.
Haha! (Ler høyt)
ERIK WERENSKIOLD
Dette gjør det desto vanskeligere at male,
herr Helland. Jeg har endnu ikke malt deres
ansikt, og...
AMUND HELLAND
Ti nu stille et øyeblikk, mens jeg tenner
meg en sigar jeg fant.
ERIK WERENSKIOLD
Nei, vær snill, ikke flere rekvisitter.
Jeg har dessuten pustevansker. Jeg lider
under et en skavank ved navn astma, en grufull
pustesykdom en ikke blir kvitt så lett.
AMUND HELLAND
Det høres ikke mye ut som sygedom for meg.
Pest, der har De sygedom! Gulsot, der har
De sykdom! Syfilis, ja DER har De adelig sygedom. Nei... Her skal der røges og tittes gjennom briller.
ERIK WERENSKIOLD
Å gid, herr Helland. Dette klarer jeg
ikke stort lenger.
AMUND HELLAND
Vel, jeg slukker ingen påtent sigar før
den er nedrøgt, så da får de finne et
annet alternativ.
(Pause mens Werenskiold ser ned i bakken og tenker.)
ERIK WERENSKIOLD
Hva om jeg maler Christian Krogh, og sier at
det er Dem?
AMUND HELLAND
Udmerket idé. Pen, ung mann, den
Christian Krogh. (reiser seg)
ERIK WERENSKIOLD
Ikke spark lerretet, er De snill.
AMUND HELLAND
De har ikke noe godt av at stirre på
lerret hele dagen. Kom Dem ut og få litt
frisk luft, din tåbe.
ERIK WERENSKIOLD
Takk for omtanken, herr Helland.
AMUND HELLAND
Om den tanken hadde bein at gå på, ville den tatt følge med meg nu.
(Reiser seg, og spankulerer ut mens han mumler ”Briller på min nese blå”)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
