Bård var best i dødball

Bård var best i dødball

Dødball. Skolegården. Gymtime. Hansemann er på innelaget, som femtemann i køen, og skal slå veldig snart. Han skal slå alt for snart. ”Kom igjen, ellers får v’ikke tid til å spille inne!” Utelaget maser. Han har hendene i lommen på de grå joggebuksene som er litt for små. Han liker dem sånn. Men han liker ikke dødball.

Hansemann er nå nummer fire i køen. Hedda slo nettopp, men bommet på alle slagene. Bra, tenker han, at det ikke bare er jeg som ikke har ballteken. Han titter bort på gymlærer Lars som sitter oppå den lille lekepyramiden og ser ned i en avis. Han følger aldri med. Han tror gymlæreren liker å ikke følge med, for det blir alltid til at de spiller dødball når det er gym. Men gymlærer Lars er ung og kul, ikke som de andre. Han har en gul Jeep som alle barna beundrer fordi han har malt en tiger langs siden. Den er veldig dårlig malt, men det er tross alt en tiger. På en Jeep. Plutselig ser Lars opp fra avisen og klapper. ”Flotte saker!” roper han halvhøyt, selv om ingen har gjort noe spesielt.

Hansemann hører noe støy fra den andre enden av skolegården. Det er tredjeklasse, klassen under ham, som lager leven. Med Kristoffer, Jon Yngve og Øivind Vogt i spissen. Håper jeg aldri får noe med dem å gjøre i fremtiden, tenker han.

Hansemann er nå nummer tre i køen. Det betyr at han skal slå ekstra veldig snart. Han bet seg i munnen i storefri og har vondt. Han kjenner på munnblemmen med tungen, og finner ut at den minner om en vulkan. De lærte om vulkaner i O-fagstimen forrige uke. Han liker O-fag, men bare deler av det. Biologi er gøy. Han har en klump i halsen som vokser jo nærmere han kommer slåplata. Den er snart større enn tennisballen. Han lurer på om man kan spille dødball med halsklumper. Det skal han spørre O-fagslæreren om.

Det er nettopp blitt høst og han har på seg for lite klær. Men han bryr seg ikke. Alle sier at man ikke skal være ute i kald luft med svett hår, men han tror ikke på noen sånne råd etter han fant ut at mark i snø var en sagablott. Sagablott er et ord han lærte av svogeren sin Morten. Han er veldig sikker på at han vet hva det betyr. Noe med Saga kino, iallefall.

Hansemann er nå nummer to i køen. Bård står på slagplata og skal slå. Bård slår alltid lengst. Lengst på hele skolen, kanskje Europa. Bård er aldri redd for å slå, for han slår alltid best. Alltid over taket. Han må hente ballene selv, men det driter han i. Han vil bare slå lengst. Det blir alltid kaos på utelaget når Bård skal slå. De blir liksom plutselig til organisert tropp som delegerer sine soldater til strategiske punkter på banen. ”Sverre! Stå ved flaggstanga, Gine, ikke stå der da dusta, han skyter alltid lenger enn det! Fader ass Kenneth, drit i å stå foran meg, vi må spre oss!”. Det er et sant kaos.

Han ser bort på Bård som sier til giopperen at han vil holde ballen selv. Han liker godt Bård. De likner på hverandre; begge brunt hår, middels høyde, røde kinn. De har vært gode venner siden den dagen i førsteklasse da de ble gode venner, men når Bård spiller dødball blir han skummel. Smiler ikke. Selv når han løper runden.

Bård tar tennisballen, kaster den opp i luften, lar den sprette en kort gang, og druser til. Ballen flyr som en ulydig meteor oppover mot verdensrommet, mot satelittene og romstasjonene og solene, ser ikke ut som den vil komme ned, flyr bare videre og videre, høyere og høyere, innelaget hoier, utelaget konser vilt på hvor den vil lande, og mens ballen fortsatt er i lufta er Bård allerede forbi tredje base. For Bård er rask også. En på utelaget har fått tak i ballen, men kaster så dårlig inn mot giopperen at en jente til må kaste den videre. ”Anne-Marte! Kaaast!” Men Bård er forlengst inne. Bård får klapp på skulderen, mens han får et blikk fra Bård som sier ”Du slår aldri lengre enn dét. Skal vi leke etter skolen?”.

Hansemann går bort til slagplaten, og plukker opp balltreet med begge hender. Han ser bort på gymlæreren som nå er ferdig med avisen, og har gått i gang med å se på tiendeklassejentene som jogger. Hansemann gjør tegn til giopperen, som kaster ballen opp i luften. Den spretter, og han slår. Hardt. Godt. Men han bommer totalt på ballen, og mister nesten balltreet. Han kjenner på skaftet som er ruglete etter å ha blitt kastet i bakken så mange ganger. De burde teipet en pute rundt håndtaket. Eller en sakkosekk. Giopperen kaster ballen opp i luften på nytt. Og han bommer. Han hører Bård hviske noe i bakgrunnen. Sikkert ikke noe hyggelig han sa.

Han ser på det andre laget. De står klare. Klare for alt som kommer deres vei. Særlig en dårlig slått tennisball som nok en gang fører til at de får poeng. Men han vil ikke la det skje. Ikke denne gangen. Nå skal han slå langt. Ikke lengre enn Bård, men langt. Hansemann gir tegn til at han er klar, og giopperen kaster ballen opp i luften. Han følger ballen med blikket, tviholder balltreet, og slår alt han kan. Og bommer. Han slipper balltreet, og går bort til første base. Bæsj.

Fire år senere skulle han finne ut at han hele tiden hadde holdt balltreet i feil ende.