James Richards og meg

James Richards og meg
Av Hans Christian Heyerdahl

”仕事ですか¬？”
”Excuse me?”
”Business or pleasure, sir?”
”Oh, sorry. Um…pleasure. Pleasure.”
”For how long are you staying, sir?”
”Two weeks.”

Niklas løy, men det visste jo ikke konstabelen. Så han fikk stempel i passet, i tillegg til en lapp som ble festet helt bakerst. Det var visst viktig at han beholdt denne lappen, ellers kunne det bli vanskelig å komme seg hjem. Han plukket opp ryggsekken sin som var det eneste han hadde med seg, og fortsatte nedover en lang gang som endte i baggageclaimen. Der stod det folk og ventet. Noen australske turister stod og fjaset. En av dem hadde tatt capsen til vennen sin, og da denne vennen hadde særdeles tynn hårvekst så han ikke ut til å like det. Stikk hjem til bondi beach, tenkte Niklas for seg selv. Hang loose, og alt det der, hører ikke hjemme i dette landet. Han fortsatte mot utgangen og passerte noen amerikanske soldater som stod helt stille og ventet, uten å si et ord. De så slitne ut. War is hell.

Over utgangen hang et stort skilt der det stod

日本へよこそ！
Welcome to Japan.

Takk skal du ha, mumlet Niklas med et smil, og gikk ut i ankomsthallen der folk stod med forventning i øynene og så etter sine venner og slektninger. Det stod en rekke folk med skilt der det for det meste stod japanske navn, men noen av dem var vestlige. ”Mr. Richards”, ”Mrs. Hensson”, ”Mr. Jacques Tellier”. Hvem så Niklas mest ut som? Han var jo ikledd helt normale, uformelle klær, og folk som blir plukket opp på flyplasser av private sjåfører har gjerne på seg dress, eller i det minste skjorte. Men Mr. Richards var sikkert en eksentrisk reklamemogul som dreit i slike konvensjoner. Og hvis ikke skulle Niklas overbevise sjåføren om at han var det. Han gikk bort til den middelaldrende, japanske mannen.

”Yes, hello! I’m mr. Richards.”
Niklas strakk ut en hånd, og mannen med skiltet gjorde det samme mens han bukket usikkert.
”Mista Jamesu Rikadusu?”
Japaneren så bare halvveis overbevist ut, men klarte å delvis skjule det med sin høflighet.
”Yes. Nice to meet you. Mister…?”
”Murayama Morihiro. A veri nicu to meetu you.”
Mannen kikket rundt seg, kanskje for å se om han fant noen som liknet mer på Mr. Richards.
”Shall we go? I’m in a bit of a hurry.”
Niklas hadde hele livet foran seg, ingenting var lenger ”in a hurry”, men det hadde vært kjekt å komme seg bort før Mr. Richards avslørte bløffen hans. Stakkars Morihiro nølte et par sekunder, men strakk så ut hånden sin og tilbød å ta sekken til Niklas. Han hadde nok ventet seg et par trillebagger og en stresskoffert, men fikk ta til takke med en tursekk denne gangen. De begynte å gå mot utgangen.

Mange begår den feilen når de skal ta ut en pizza fra ovnen at de glemmer hvor varmt det kan bli inni en ovn. Det resulterer gjerne i at de får seg et sjokk i det de åpner ovnsdøren og varmen skylder mot dem. Dette er ofte ubehagelig. Det føltes på akkurat samme måte i det Niklas gikk ut fra den tempererte flyplasshallen og ut på fortauet. Niklas visste ikke at slik varme fantes. Han hadde hørt rykter om hvor varmt det var i Japan om sommeren, men temperatur har en tendens til å være annerledes på papiret enn i virkeligheten. Det var meldt 37 grader i Tokyo den dagen. Det føltes som 38.

”Wow. It’s quite warm today, isn’t it.”
Kunne likesågodt kjøre på med litt small talk først som sist.
”Ah, yes. Very hotness. Is warm and the water.”
”Water?”
”Yes water and air is much warming.”
”Oh. You mean humidity?”
”Yes humity. Is warming and the hot.”
Warming and the hot. Niklas måtte smile, men klarte å holde fnisingen for seg selv.
”Is the car far from here?”
”Is from here?”
”The car. Is it far from here?” Niklas mimet at han kjørte bil, pekte mot bakken og deretter på klokken.
”Ah yes a car. Car over in there. One minute.” Han pekte mot en parkeringsplass. Det var langt nok i denne varmen. Han kjente håret klistre seg mot pannen. Han fikk klippe seg så fort de var kommet inn til sentrum.
De gikk forbi en brusautomat og Niklas stoppet opp. Han så på de forskjellige valgene. ”Black boss”, ”Lemon omega”, ”Water salade”. Alt hørtes jo fristende ut, men han endte med å velge sitronbrusen ”Pocari Sweat”, da det stod på flasken at den skulle ha positive ioner i seg. Han la på et par mynter, trykket på en knapp, og ned falt brusen. Magi. De fortsatte bortover fortauet mens han drakk. Ikke så verst. Han dunket borti sin nye venn og signaliserte at han kunne få resten hvis han ville.
”Is fine thirsts.”, sa Morihiro og ristet høflig på hodet. Så den var grei.

Bilen var en svart Toyota Comfort, av samme type som alle taxiene som stod foran flyplassen. Setene var trukket i et slags hvitt dukstoff med blonder, og installert i seteryggen foran Niklas var en skjerm som viste reklame. De kunne godt ha spandert på seg en Mercedes i det minste, tenkte han. James Richards var da ikke hvem som helst.
- Straight hotell, sir?
- Um…Ah, yes, straight to the hotel will be fine.
Morihiro mumlet noen utydelige ord på japansk, og kjørte ut fra parkeringsplassen. Det virket i alle fall som om de gjorde det.