Ekte mormor

Ekte mormor

Av Hans Christian Heyerdahl

Mormor var en ekte mormor og hun het Hanne. Hun var det minste mennesket jeg kjente som ikke var barn eller dverg, og håret hennes hadde alltid vært grått. Hun gikk i blomstrete bestemorkjoler som hun kjøpte hvert femte år på den lokale bestemorbutikken. Mormor var for lengst senil, men var veldig snill. Hun gav meg noe fint hver gang jeg møtte henne, gjerne et smykke eller et fotografi hun hadde på skatollet. Jeg passet alltid på å legge dem tilbake før jeg dro, så kunne hun få gleden av å gi dem til meg flere ganger. Mormor hadde visst ikke vært senil de første årene av mitt liv, og da hadde hun vært en ganske streng dame, sa mamma. Jeg er glad jeg aldri fikk oppleve den siden av henne. De sier at senilitet er en pårørendes sykdom, men jeg må si jeg likte henne som hun var. Jeg passet på å ringe henne et par ganger i uken, og da hadde vi en fast samtalerutine som var litt som dette:

”Hei, mormor!”
”Å neimen, er det deg?” (Hun er flink til å ikke bruke folks fornavn, i tilfelle hun tar feil.)
”Det er det, mormor. Hvordan går det der borte?”
”Å, du vet, jeg lever jo fortsatt så jeg kan ikke klage.”
”Nei, hehe.”
”Skal vente til du blir 90 år, så er ikke alt like lett skal du se!” (Mormor var 82)
”Nei, det har du rett i. Hvordan er været der borte?” (Jeg bodde fem kvartaler unna)
”Å, du vet, det er jo litt grått, men. Etter regnet kommer solen!”
”Ja, det gjør den.”
”Går du på skolen for tiden?”
”Ja, jeg går på videregående. Fagerborg videregående.”
”Å, sier du det! Ja det er en flott skole. Din oldefar gikk der i sin tid.” (Min oldefar gikk på videregående i Sverige.)
”Gjorde han det, ja?”
”Å ja da. Skal vente til du blir 90 år, så er ikke alt like lett skal du se!”
”Nei, du har nok rett i det.”
”Går du på skolen for tiden?”
”Ja, det gjør jeg.”
”Hva var det du het, sa du?”

Og slik fortsatte det. Om og om igjen, samme rekkefølge, samme spørsmål, samme svar.

Mormor, ja. Flott dame. Mamma så veldig opp til henne, og det var et hardt slag da hun ble senil. Mamma likte å fortelle solskinnshistoriene fra mormors glansdager, som da hun satt på fanget til Einar Gerhardsen i russetiden eller da hun kjørte motorsykkel fra noen tyske grensevakter under krigen. Hun og morfar hadde vært et rått par som ikke tok dritt fra noen, selv ikke Quisling, da farfar måtte stå til rette for noen jøder han hadde hjulpet over grensen. Da hadde mormor spyttet i kaffen til Quisling mens han ikke fulgte med.

Hun hadde elfenbein i nesen. Ingenting kunne rokke ved henne. Da hun hørte at broren hennes, Johannes, hadde skadet beinet og kommet på sykehus, tok hun sykkelen til faren sin og syklet i fire timer fra Ytrearna til Molde, der han bodde. Midt på natten. Uten hjelm. Og hun hadde aldri syklet før en gang. Da hun kom fram hadde det første hun sa vært ”se å gre håret ditt, det er damer tilstede!”.

Men den mormoren har jeg aldri fått møte. Jeg kan skimte deler av den gamle tennpluggen innimellom, når hun blir irritert. Når hun ikke finner nøklene sine. Eller når sykepleierne patroniserer henne. Da kvikner hun til i et par sekunder, før hun glemmer hvorfor hun ble sint til å begynne med. Jeg lurer på om hun vet hvor senil hun faktisk er. Hun visste det sikkert én gang i tiden, men nå er det glemt.